Menneskeforflytningens utfordringer

Menneskeforflytningens utfordringer

Kultur og religion kan by på store utfordringer i forbindelse med integrering. Forholdet til myndigheter og militære likeså, samtidig må kultur og religion betraktes under ett for det ene utelukker ikke det andre.

Det er nok mange tanker som strømmer gjennom hodet på en asylsøker. Han eller hun tok ferden over havet i håp om noe bedre, men ble det det. En reise fra land til land, til registrering, til mottak etter mottak, dag etter dag, måned etter måned, år etter år, uvirksom, uten nettverk, var det dette de drømte om. Var noen forfulgt var kanskje det å flykte bedre enn å bli i hjemlandet, men for andre var det kanskje bedre å bli hjemme. Jeg kan ikke se at det gjøres nok for å spre denne informasjonen. En vellykket reise til et fremmed land, i disse tider, blir som å vinne i lotto. Og som vi vet, det er få som vinner i lotto, men noen gjør det.

Den umiddelbare og første reaksjon på flyktningestrømmen fra mange norske borgere var deltakelse og ønske om å hjelpe. En naturlig reaksjon inntil det kommer til et punkt hvor flyktningene legger beslag på ting vi betrakter som våre egne. Det kan være hva som helst.

Flyktningestrømmen er svært god butikk for noen, men en plage for andre. Er det da det økonomiske som skiller oss, ja kanskje det. Medmenneskeligheten har en grense, men hvor den er, er umulig å si. Det kommer an på hvordan integreringen lykkes, hvor sterkt ønske om å integreres er og om befolkningen aksepterer endringene i samfunnet. Jeg er enig med Wenche Fuglehaug som skriver i Aftenposten; «Noen synes å tro at penger og hjerterom er uendelig, og selv om det finnes mye av begge deler i Norge ? et slikt samfunn finnes ikke».

Enkle saker kan vokse ut av sine proporsjoner om vi mener at vi behandles urettferdig. Da jeg vokste opp var en oppdratt til å være fornøyd med det som ble satt på bordet. Jeg tenker på den syriske såpefabrikanten og familien som bodde på mottaket i Råde. Han klagde på at de hadde vært der for lenge, maten var elendig og det personlige renholdet var ikke noe å skryte av det heller.

Vi har ingen erfaring med å ta oss av en stadig økende flyktningestrøm, men lærer etter hvert. Det går an å se til andre land som har mer erfaring og problemer som må løses. Svenske byer har det som må karakteriseres som begynnende slumområder hvor fattigdom og vold avler ekstremisme og motstand mot det bestående. Stadig flere asylmottak settes i brann og det innvandrerskeptiske partiet Sverigedemokratene får øket oppslutning.

Ingen ønsker en borgerkrig og ikke blir det det heller, men forutsetningene for en borgerkrig er til stede. En større og større andel av befolkningen har en annen oppfatning, kall det gjerne misnøyeoppfatning, enn resten av befolkningen. Men så lenge vi selv har til salt i maten nøyer vi oss med å rakke ned på de som kommer.

I juli var partiet Sveriges nest største og i august var det Sveriges største parti. I Tyskland som har tatt imot flest flyktninger øker også motstanden, helsevesenet må behandle sykdommer som til nå har vært ansett som utryddet og i sykehuset ser man daglige konfrontasjoner mellom pleier og pleietrengende pga kulturforskjellene. Kvinnelige pleiere blir trakassert, spesielt fra flyktninger fra afrikanske land kunne vi lese. En noe arrogant Jan Guillou uttalte seg på TV forleden og for han var all innvandring til Sverige en berikelse, de som var imot var på en måte undermålere. Mon tro om en ikke burde lytte til begge sider før en trakk en konklusjon. Tidligere statsminister Bondevik på sin side vil ekskludere Frp, det eneste partiet som hele tiden har sagt at flyktningene må hjelpes i nærområdene. Fler og fler støtter nå denne tankegangen med unntak av Krf.

Kan ikke se noen annen løsning enn at det må bli mindre attraktivt å forlate hjemlandet. Når det er sagt, de som frykter for livet har ikke så mange alternativ.

Noen prøver å sammenligne flyktningestrømmen med nordmenn som flyktet til Sverige under krigen. En sammenlikning som ikke holder mål, nordmenn søkte ikke om asyl i Sverige. På 18-1900 tallet reiste mange nordmenn til Amerika. De flyktet ikke, men reiste fra fattigdom og dårlige kår. Etter en helsesjekk på Ellis Island var det fritt fram for å finne seg et landområde eller en jobb. Hadde det vært så enkelt i dag hadde det ikke vært noen sak.

Flyktningestrømmen vil ikke avta før det blir levelige forhold i Syria, Afghanistan, Eritrea, Somalia eller andre steder hvor mennesker i dag ikke er noe verdt. Mens noen venter på noe bedre ødelegges landet bit for bit og hvem vil reise tilbake til et ødeland? På en måte er vi kanskje forpliktet til å ta imot de som flykter siden det er vestens deltakelse i kriger i området som har mye av skylden for elendigheten. Det tar tid å bygge opp et demokrati. Noen steder er det heller ikke mulig og spesielt der religionen er en maktfaktor.

De store «tenkerne» blant oss rynker pannen og tenker store tanker, men ingen har løsningen på et situasjon det ser ut som vi må leve med i flere år, kanskje svært mange år. I historiebøkene om 100 år vil det kanskje stå om folkevandringene mot Europa i 2015. Hva resultatet ble, ja det vil historien vise. Akkurat nå er vi i en slags transe, hva er det som skjer, hvordan blir fortsettelsen?

Sigmund Skreiberg

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits